Møtet ved vannet
Skogen var tett. Stillheten tung. Etter noen minutters vandring dukket hytta opp—akkurat som på bildet.
Hun åpnet døren. Én seng. Én lampe. Én notatbok på et bord.
På første side stod det:
«Hvis du leser dette, betyr det at du valgte å høre sannheten. Du kjenner meg ikke ennå. Men jeg har lett etter deg hele livet.»
Elise frøs helt. Hun bladde videre.
«Jeg er broren din. Vi ble skilt ved fødselen.»
Lufta forsvant ut av brystet hennes. Hun hadde aldri fått høre noe om dette.
Historien i notatboken var lang, smertefull og nesten umulig å tro.
På siste side sto det:
«Hvis du vil møte meg... kom til vannet i morgen ved soloppgang.»
Et ekstraordinært møte ...
Elise sov ikke den natten heller. Tankene raste: en ukjent bror, en skjult fortid, en historie hun aldri hadde fått høre. Hun kom til vannet i grålysningen, mens himmelen sakte ble blå.
Først trodde hun at hun var alene. Men så, et stykke unna, ved vannkanten—en skikkelse. Akkurat som på bakgrunnsbildet. Den samme konturen.
Hun stivnet. Hjertet slo altfor raskt. Fremmede følelser surret i magen: frykt, håp, uro, forventning.
Skikkelsen snudde seg sakte.
Da han så henne, stoppet han opp. Som om han heller ikke visste hva han skulle gjøre. Som om han hadde ventet på dette øyeblikket hele livet, men aldri trodd det skulle komme.
Elise tok ett skritt frem.
Han gjorde det samme.
De sto ansikt til ansikt nå. Og selv om hun aldri hadde sett ham før, var det noe kjent i blikket hans. En varme som ikke trengte forklaring.
«Jeg var redd du ikke skulle komme,» sa han stille.
Elise klarte ikke å svare. Ordene satte seg fast. Hun bare nikket. Tårene hun hadde holdt tilbake, presset på.
«Alt jeg hadde,» fortsatte han, «var sannheten jeg fant… og håpet om at du en dag ville finne meg.»
Hun trakk pusten dypt. «Hvor begynner vi?» spurte hun.
Han smilte forsiktig. «Med alt de aldri fortalte oss.»
Og der, ved vannet i det første lyset av dagen, begynte historien som ble stjålet fra dem for lenge siden—endelig å bli deres igjen.
