Hun trodde hun bare skulle hjem… helt til dette etterlatte objektet valgte henne.
Det begynte en helt vanlig torsdag kveld. Elise gikk gjennom den lille parken ved elven, akkurat som hun hadde gjort hundre ganger før. Luften var kjølig, og de gule gatelysene speilet seg i de våte bladene.
Det var da hun så den: en telefon som lå helt perfekt plassert på en benk. Skjermen var tent. Bare én melding var synlig:
«Vær så snill, finn meg.»
Elise stoppet. Telefonen var verken låst eller skadet. Ingen navn, ingen spor. Hun så seg rundt—parken var helt tom.
Noe ved meldingen traff henne. En stille desperasjon. En merkelig intimitet. Som om noen ba om hjelp uten å kunne rope.
Hun tok telefonen opp.
Bakgrunnsbildet viste en uklar skikkelse ved et vann. Bare en kontur. Hun åpnet bildegalleriet. Det var bare ett bilde der: en liten hytte langt inne i skogen, opplyst av et svakt, flimrende lys.
Under bildet sto bare:
«Når du kommer hit, vil du forstå.»
Så vibrerte telefonen. En ny melding:
«Ikke vent.»
Elise kjente en kulde spre seg i kroppen. Hvem sendte meldinger til en telefon hun nettopp hadde funnet?
Natten etter sov hun nesten ikke. Neste morgen sjekket hun posisjonen som lå lagret under bildet. Et øde skogsområde, to timer unna.
Mot alle instinkter dro hun dit.
Skogen var tett. Stillheten tung. Etter noen minutters vandring dukket hytta opp—akkurat som på bildet.
Hun åpnet døren. Én seng. Én lampe. Én notatbok på et bord.
På første side stod det:
«Hvis du leser dette, betyr det at du valgte å høre sannheten. Du kjenner meg ikke ennå. Men jeg har lett etter deg hele livet.»
Elise frøs helt. Hun bladde videre.
«Jeg er broren din. Vi ble skilt ved fødselen.»
Lufta forsvant ut av brystet hennes. Hun hadde aldri fått høre noe om dette.
Historien i notatboken var lang, smertefull og nesten umulig å tro.
På siste side sto det:
«Hvis du vil møte meg... kom til vannet i morgen ved soloppgang.»
